Fertilitetsmedisin — begrepsforklaring
Tradisjonelt er RIF (gjentatt implantasjonssvikt — at embryo ikke fester seg gang på gang) definert som gjentatte mislykkede embryotilbakeføringer (innsetting av embryo i livmoren), og tolket som et problem i livmoren. PGT-A-studiene snur på dette. PGT-A er en test av embryoets kromosomer før innsetting: når man setter inn euploide embryo (embryo med normalt antall kromosomer), fester nesten alle seg. Det meste av det vi har kalt RIF, er i realiteten gjentatt tilbakeføring av aneuploide embryo (embryo med feil antall kromosomer).
PGT-A (preimplantasjonsgenetisk testing for aneuploidi) er en undersøkelse av embryoets kromosomer før innsetting, brukt til å velge ut embryo med normalt antall kromosomer. Metoden er ikke tillatt i Norge — bioteknologiloven åpner kun for genetisk testing av embryo ved alvorlig arvelig sykdom (PGT-M, PGT-SR og PGT-HLA), ikke for kromosomscreening ved vanlig IVF. PGT-A-studiene brukes her likevel som en modell for å forklare prognose: fordi de skiller euploide fra aneuploide embryo, viser de tydelig hvorfor sjansen synker med alder og hvorfor utestede embryo ofte ikke fester seg — innsikt som er nyttig i pasientsamtalen også der metoden ikke er i bruk.
RIF har vanligvis blitt definert som utebleven graviditet etter et gitt antall embryotilbakeføringer — ofte tre mislykkede transfereringer, eller to eller flere gode blastocyster (embryo på dag 5–6 av utviklingen) uten resultat. Antakelsen har vært at årsaken ligger i endometriet (livmorslimhinnen) eller immunapparatet (kroppens immunforsvar), og at pasienten trenger tilleggsutredning og -behandling. Det har imidlertid aldri vært enighet om én definisjon, og både ESHRE og ASRM (europeiske og amerikanske fagorganisasjoner innen fertilitetsmedisin) har påpekt at begrepet brukes upresist.
Når man fjerner den vanligste tilfeldige årsaken til at et embryo ikke fester seg — kromosomfeil — endrer bildet seg dramatisk. Pirtea og medarbeidere (2021) fulgte 4 429 kvinner gjennom opptil tre påfølgende enkelttransfereringer (innsetting av ett embryo av gangen) av euploide embryo. Implantasjonsraten (hvor ofte embryoet fester seg) per transferering falt ikke (69,9 %, deretter 59,8 % og 60,3 %), og kumulativ (samlet, lagt sammen over flere forsøk) implantasjon nådde 95,2 % etter tre forsøk, med 92,6 % kumulativ levendefødsel.
Pirtea et al. 2021 (transferering 1 og 3) · Gill et al. 2024 (transferering 5)
Verdier: 64,8 % (1) og 92,6 % (3) fra Pirtea et al. 2021; >98 % (5) fra Gill et al. 2024. Linjen forbinder faktiske datapunkter fra euploide enkelttransfereringer hos gode-prognose-pasienter.
Det store bekreftelsesarbeidet kom med Gill og medarbeidere (2024), som analyserte fem påfølgende euploide blastocysttransfereringer hos 123 987 pasienter: kumulativ levendefødsel oversteg 98 %, og en fjerde euploid transferering lyktes like godt som den første. Begge studier konkluderer med det samme — ekte, uforklart RIF forekommer hos under 5 %.
Poenget: raten faller ikke fra transferering til transferering. Fantes det en reell gruppe «ikke-implanterende» kvinner, ville de hopet seg opp og trukket raten nedover. Det skjer ikke — noe som taler mot at vedvarende implantasjonssvikt er et utbredt biologisk fenomen.
Svaret er i hovedsak kromosomfeil. Et aneuploid embryo kan i de fleste tilfeller ikke gi vedvarende graviditet uansett hvor godt livmoren fungerer. Og andelen aneuploide embryo øker forutsigbart med kvinnens alder (Franasiak et al. 2014, 15 169 biopsier — celleprøver tatt fra embryoets ytre cellelag): lavest risiko mellom 26 og 30 år, deretter jevn stigning. Et nyttig mål er sannsynligheten for at et helt egguttak ikke gir ett eneste euploid embryo.
Etter kvinnens alder · Franasiak et al. 2014
Andelen sykluser uten noe euploid embryo var 2–6 % i alderen 26–37 år, 33 % ved 42 år og 53 % ved 44 år (Franasiak et al. 2014). Stigningen gjennom slutten av 30-årene er bratt.
Konsekvensen: gjentatte mislykkede transfereringer av utestede embryo hos en eldre kvinne er som oftest et uttrykk for at embryoene var aneuploide — ikke at implantasjonen sviktet. Det som ser ut som RIF, er da i realiteten et sannsynlighetsspørsmål: jo flere aneuploide embryo i køen, jo flere «bomforsøk» før et euploid tilfeldigvis settes inn.
Disse funnene har flyttet forståelsen av RIF fra et fast antall mislykkede forsøk til en personlig terskel basert på forventet kumulativ sjanse. Dhaenens og medarbeidere (2025) foreslår at RIF først bør vurderes når den forventede kumulative levendefødselsraten passerer omtrent 60 % uten resultat — noe som tilsvarer rundt tre utestede enkeltblastocyster hos kvinner under 35, fire ved 35–37 år og syv ved 38–40 år. Med andre ord: samme antall mislykkede transfereringer betyr helt ulike ting avhengig av alder og prognose.
Viktig nyansering: dette gjelder pasienter som klarer å lage euploide embryo. Hos lavrespondere (kvinner som danner få egg ved hormonstimulering) og eldre er ikke hovedproblemet implantasjonen, men å skaffe nok euploide embryo i utgangspunktet — det kan kreve flere egguttak, og antallet er i seg selv informasjon om prognosen.
Alder, hormonverdier, syklus, sykehistorie og tidligere behandling påvirker hvilken plan som passer — og planen bør justeres underveis etter hvordan kroppen svarer. Nettopp derfor er det en fordel å bli vurdert av noen som har sett mange forløp.
Med lang erfaring innen fertilitetsbehandling og kvinnehelse kan jeg legge opp en behandling som er tilpasset deg, og gi råd også når ting ikke går som planlagt.
Har du spørsmål om egen helse eller behandling, ta kontakt med klinikken du er i behandling hos. Faglige tilbakemeldinger på innholdet kan sendes til fertility.artis@gmail.com.